Denne artikkelen er lang. Den er delt inn i flere seksjoner som kan leses hver for seg. Trykk på seksjonen du ønsker å lese :
Innhold
1. Menneskenes kunnskapssystem.
2. Sinnets modularitet
3. Encyklopedisk kunnskap
4. Kognitiv utvikling - domenegenerelle og domenespesifikke teorier
5. Språk - en unik menneskelig kapasitet
6. Informasjonsbearbeiding - årsakene til svak fungering på kognitive oppgaver
Menneskenes kunnskapssystem
Hver for seg er både hjernen, språk, tenkning og kultur viktige deler av menneskenes kunnskapssystem.
Dette er tilfellet uansett om vi er enspråklige eller flerspråklige. Vi drøfter her teorier og betraktninger som ligger til grunn
for kartleggingsverktøyet TOSP. Vi begynner med en drøfting av synspunkter om menneskesinnets oppbygging og modning da dette utvilsomt er grunnleggende
for all kunnskapstilegnelse hos mennesker.
Hvordan tilegner barn kunnskap om verden? Det går selvfølgelig an å snakke om kognitive prosesser, slik som persepsjon, kategorisering og minne,
som utgangspunkt for hvordan barn innhenter og strukturer input fra omgivelsene, men til slutt, har slike prosesser
sammenheng med hvordan vårt sinn er oppbygget og fungerer.
I løpet av de siste tiårene har et syn på menneskesinnet, som lenge var allment akseptert, blitt stilt spørsmål ved.
Ifølge dette allment akseptert syn er vi mennesker utstyrt med et generelt sett med resonneringsevner, som vi tar i bruk på enhver kognitiv oppgave vi
står overfor, uansett oppgavens spesifikt innhold. Et slikt syn var utgangspunkt for en rekke læringsteorier, for eksempel teorier innenfor psykometri
(Spearman, 1904), behaviorisme (Watson 1913, Skinner, 1957) kognitiv utvikling (Piaget og Inhelder, 1969 ) og sosiokulturell læring (Vygotsky, 1962).
En økende antall forskere har i de siste årene hevdet at vårt sinn er modulær og at vi følgelig har mange kognitive evner
som er spesialiserte til å håndtere spesifikke typer informasjon. Dette synet er i dag sentralt for studier innen et tverfaglig forskningsfelt som kalles kognitiv
vitenskap. Lingvisten Noam Chomsky (1988), som er en av grunnleggerne av kognitiv vitenskap, hevder at alle barn er født med ett språksystem, som han kaller universell grammatikk.
Med universell grammatikk som utgangspunkt kan barn lære seg den konkrete grammatikken i hvilket som helst av verdens ca. 6000 språk. Dette fordi, som han sier:
"The languages that exist will be those that reflect the structure of our minds whatever that may be." (Chomsky i Otero,1988 s. 267).
I boka "Language and politics" (1988) utdyper Chomsky sin egen og andres oppfatning om hvordan menneskenes sinn er oppbygget:
"…det finnes to ganske forskjellige synspunkter på hvordan vårt sinn fungerer. Det finnes en ekstrem posisjon
som fastholder at vi har et system av generell intelligens, et system av prinsipper for problemløsning, av induksjon, av assosiasjon, eller hva som helst, som er
ganske generell i karakter og som simpelthen anvendes i domene etter domene. Følgelig anvender du dette systemet av prinsipper for å lære språk, du anvender det
for å gjenkjenne ansiktet til dine venner, for å finne veien rundt omkring i byen osv.
Et ganske forskjellige synspunkt er at vårt sinn er modulær, i den forstand at det består av separate, i hvert fall delvis separate systemer, hver av dem med sin
egen innebygd struktur, hver av dem tegnet spesifikt for å takle et bestemt problem, men at hele systemet er samkjørt på en slik måte at det skaper en veldig intrikat
kompleks av veldig spesialiserte strukturer.
Nå, når det gjelder det andre synspunktet, som jeg tror er korrekt, er at vårt sinn oppbygget på mer eller mindre samme måte som kroppen
…Dette synet antar at det som vi vil finne i hjernen – som antakeligvis er det mest kompliserte system vi kjenner i universet – er kvalitativt likt
det vi finner i alle andre biologiske systemer vi kjenner, nemlig, en høy grad av modularitet og spesifikk struktur, og at det faktisk vil være en
imponerende rekke med kognitive evner, kall dem mentale organer hvis du vil, og at hver av disse kognitive evner, disse mentale organer, vil ha sine
særegne egenskaper, sine særegne strukturelle egenskaper, sin spesifikk fysisk representasjon, en spesifikk måte å utvikle seg på. Hver av dem vil modne
langs en kurs som er forutbestemt.(Chomsky,1988 s. 239 - 240) s.
TOSP-prøven bygger på antakelsen om at vi mennesker er utstyrt med et bredt utvalg av læringsmekanismer.
Noen av læringsmekanismene som er viktige for oss, slik som språk, tall/mengde forståelse og ansiktsgjenkjenning, er modulære, mens andre
læringsmekanismer er mer generelle. Sammenlagt gjør disse læringsmekanismene oss i stand til å komme frem til et omtrentlig sannferdig
forståelse av verden. Eller, for å si det på en annen måte, det menneskelige kunnskapssystemet kan deles inn i kunnskap som er
modulær og kunnskap som er encyklopedisk (Fodor 1983).
Sinnets modularitet
Psykologen og filosofen Jerry Fodor(1983) hevder at det finnes mange mentale moduler i hjernen som både er
domenespesifikke og fungerer relativt uavhengig av hverandre. Med domenespesifisitet menes at hver modul bare kan
behandle en type input. Vi kan for eksempel ikke anvende prinsippene som ligger til grunn for kunnskap om syntaks
i vårt språk for å behandle tall og mengder; vi kan ikke anvende prinsippene som ligger til grunn for kunnskap
om tall og mengder for å gjenkjenne ansiktene til våre venner; vi kan ikke anvende prinsippene som ligger til grunn
for ansiktsgjenkjenning for å kategorisere planter, og vi kan ikke anvende prinsippene som ligger til grunn for
kategorisering av planter for å verdsette musikk.
Informasjonsbearbeiding i hver modul styres av sine egne prinsipper.
Siden mentale moduler fungerer uavhengig av hverandre, behøver ikke skade i en modul ha direkte påvirkning på andre
moduler og fører vanligvis til spesifikke dysfunksjoner eller lærevansker. En skade for eksempel i modulen som behandler
ansiktsgjenkjenning, og som er lokalisert i et område i hjernen som kalles gyrus fusiformis, fører til en tilstand som
kalles prosopagnosi, eller ansiktsblindhet. Mennesker med prosopagnosi har vansker med å gjenkjenne ansiktene til
familiemedlemmer, partnere eller venner. De må ofte bruker andre måter å gjenkjenne mennesker på, for eksempel
individenes stemme, klær eller andre særegne fysiske egenskaper. Tross denne funksjonshemning, kan mennesker med prosopagnosi
fungere normalt på andre kunnskapsområder. (Kanwisher, 2010, Corrow mfl. 2016)
Det hevdes videre at kunnskap som er innkapslet i moduler både er "medfødt" og har en "obligatorisk drift".
Alle former for kunnskap som utvikles og modnes uten eksplisitt eller implisitt trening, kan sies å være medfødt.
Vi som foreldre gir ikke barna våre opplæring i grammatikken i språket vi snakker med dem på, men allikevel mestrer
de aller fleste barn svært sammensatte grammatikalse regler i sitt morsmål i løpet av de første fem årene av livet sitt.
Det antas også at kunnskap som er innkapslet i moduler har en "obligatorisk drift", det vil si at slik kunnskap er utenfor
vår bevisste kontroll. Vi kan for eksempel ikke unngå å forstå forståelig tale (bortsett fra ved å blokkere lydbølgene
som når ørene våre). Vi kan heller ikke unngå å se ting som er innenfor vårt synsfelt (bortsett fra ved å lukke øynene).
Input innenfor hvert kunnskapsdomene blir behandlet ubevisst, raskt, automatisk og uten selvrefleksjon.
Encyklopediske kunnskap
Vår encyklopediske kunnskap er derimot kunnskapen vi har om den verden vi lever i. Det er kunnskapen vi har
tilegnet oss gjennom vårt samspill med vårt miljø, det være seg hjemme, på skolen eller i andre læringsarenaer. Det
er kunnskapen vi har, for eksempel om historie, geografi eller fysikk, eller den erfaringsbaserte kunnskapen vi har om
spesifikke hendelser, gjenstander, mennesker eller steder. Slik kunnskap er domenespesifikk, men ikke innkapslet i moduler. Den brukes vi til å berike eller videreutvikle
de intutive teorier eller begreper vi er født med. Fordi vår encyklopediske kunnskap ikke er innkapslet i moduler, men lagret i vårt langtidsminne,
er den også i større grad tilgjengelig for bevisst refleksjon, analyse og revisjon.
Skillet mellom kunnskap som er modulbasert og kunnskap som er encyklopedisk, kan forstås bedre hvis vi ser
nærmere på forskjellen mellom vår mentale grammatikk og grammatikken som vi lærer på skolen. Vår "mentale grammatikk"
er grammatikken som vi er pre-disponert for å lære uten å bli forklart reglene, verken eksplisitt eller implisitt.
Det er kunnskapen som er til stede allerede før vi begynner på skolen og som gjør det mulig for oss å forstå og produsere
utallelige setninger på språket som vi hører fra voksne i vårt miljø. Den mentale grammatikken inneholder et sett med regler som kombinerer ord og morfemer til fraser og setninger.
Følgelig vil enhver morsmålsbruker intuitivt vite hvilke setninger som er grammatikalske, og hvilke som ikke er det. Den beskrivende grammatikken vi lærer på skolen er derimot
studiet av ordklassene, deres bøyninger og deres funksjoner i setninger på dette språket. Kunnskap om den beskrivende grammatikken
er tillært encyklopedisk kunnskap som hjelper oss å begripe og kategorisere den mentale grammatikken vi allerede behersker.
Nedenfor er en undersøkelse som etter vår mening illustrerer skillet mellom kunnskap som er modulær og kunnskap som er encyklopedisk.
Scribner og Cole (1981) foretok en omfattende studie blant Vai-folket i Liberia i Afrika. Selv om Vai-folket utgjør en relativt liten del av
befolkningen i landet og har få offentlige skoler i sitt område, spiller de en fremtredende rolle i handelsvirksomheten i landet.
Vai-folket utmerker seg ved at de har et skriftspråk som de lærer hjemme, ikke på skolen. Skriftspråket brukes til begrensete formål – for eksempel i handelsvirksomhet.
På skolen er undervisningsspråket engelsk, men ikke alle barna går på skolen. Og til
slutt får mange barn fra ca. 6 års alder koranundervisning, hvor de lærer å lese arabisk. Ved å skille skolegang fra leseferdighet kunne forskerne
undersøke de kognitive effekter av tilegnelsen av leseferdighet i sosiale kontekster som er radikalt forskjellige fra leseopplæring på skolen.
Undersøkelsen omfattet fire grupper voksne som hadde vai som morsmål:
Gruppe-1: Voksne som verken hadde gått på skole eller var lesekyndige.
Gruppe-2: Voksne som var uten skolegang, men kunne lese på vai-språket.
Gruppe-3: Voksne som var uten skolegang, men hadde lært å lese arabisk på koranskolen.
Gruppe-4: Voksne som både hadde gått på skole og lært å lese på både vai og engelsk.
Undersøkelsen omfattet blant annet en oppgave der alle respondentene fikk høre seks ugrammatiske setninger på vai-språket. Hver setning inneholdt én type feil.
Nedenfor er de seks setninger oversatt til norsk:
Respondentene fikk to oppgaver. Først ble de bedt om å rette på feilen i alle setningene. De måtte lage en grammatisk setning på vai med bruk
av de samme ordene som i den opprinnelige setningen. (Si det på riktig vai, ble de instruert). For hver riktig korrigering fikk de ett poeng.
Etter å ha korrigert en setning ble hver person bedt om å forklare hva som var galt med setningen. Forklaringene ble vurdert for
tilstrekkelighet på en skala fra 0 til 5. Toppscore ble gitt for enhver forklaring som nevnte begge aspektene ved feilene
i setningen. I den første setning for eksempel, ble en forklaring scoret 5 hvis det ble sagt at begrepet ("i går") refererer til fortiden mens et annet
begrep ("gråter") refererer til nåtiden.
Resultatene som presenteres i tabellen under, viser at alle grupper klarte seg omtrent like bra på den første oppgaven. Med unntak av gruppen som
kunne lese på arabisk, klarte alle de andre gruppene å korrigere over 5 av 6 setningene i snitt. Det er meget sannsynlig at alle gruppene klarte å korrigere setningene fordi de behersket den
mentale grammatikken som måtte til for å "si det på riktig vai". På den andre oppgaven var det derimot store forskjeller i forklaringer mellom gruppene.
Scribner og Cole (1981) skriver: "Sizable differences linked to literacy appeared in people's explanations for their corrections. Formal schooling had by
far the biggest effect...". Alle de gruppene uten skolegang klarte seg dårligere enn gruppen med skolegang. Det var med andre ord skolegang (og ikke evnen til å lese) som var
avgjørende for respondentenes evne å analysere og forklare hva som var galt med setningene. Scribner og Cole bruker begrepet "metalinguistic knowledge" til å
forklarer forkjellene mellom gruppene. Etter vår mening er metaspråklig kunnskap tillært encyklopedisk kunnskap. Respondentene som hadde skolegang hadde sannsynligvis fått noe
opplæring i beskrivende grammatikk på skolen og følgelig hatt anleding til reflektere over egenskaper ved språket. De hadde dermed bedre metaspråklige kunnskaper enn gruppen uten skolegang.
| Table 9.9 Correcting and explaining grammatical errors | ||||
monoliterate |
monoliterate |
literate |
||
|---|---|---|---|---|
| Number correct (out of 6) | ||||
| Explanation score (out of 30) | ||||
Det å skille mellom modulær kunnskap og encyklopedisk kunnskap kan bidra til en mer nyansert forståelse av språklig og kognitiv
utvikling hos nyankomne elever. Nyankomne minoritetselever er nemlig ingen homogen gruppe elever. Det finnes store forskjeller i
utdanningssystemer, både innenfor de enkelte landene elevene kommer fra, og mellom deres ulike hjemland. Dette er forskjeller som fører
til ulikt læringsutbytte. Noen elever har gått på fremragende skoler med undervisning av høy kvalitet og har tilegnet seg et tilstrekkelig
kunnskapsgrunnlag, som de kan bygge videre på når de begynner på skolen i Norge. Andre, spesielt de som kommer fra fattige, krigsherjede
land, kan ha hatt mangelfull skolegang, eller ha fått sin utdannelse forstyrret. Dette kan føre til at det allerede ved skolestart i Norge
finnes et gap i tillært encyklopedisk kunnskap mellom dem og klassekameratene.
Formålet med TOSP-testen er tredelt. Aller først er det å hjelpe lærerne med å kartlegge nyankomne elevenes språklige og kognitive
ferdigheter når de begynner på skolen i Norge. Ved å identifisere de elevene som har mangelfulle encyklopediske kunnskaper, vil man kunne
tilpasse opplæringen tidlig i skoleløpet. Dernest er formålet å hjelpe lærerne med å vurdere elevenes framgang når det gjelder utvikling
av ferdigheter i norsk som andrespråk, samtidig som de får særskilt språkopplæring. Og til slutt er det å hjelpe lærerne med å sikre en
god overgang til ordinær opplæring.
3. Kognitiv utvikling - domenegenerelle og domenespesifikke teorier
Som tidligere nevnt har domenegenerelle og domenespesifikke teorier ulik tilnærming til kognitive utvikling hos mennesker.
Domenegenerelle teorier antar at tilegnelse av språk, matematikk, og alle andre ferdigheter utvikles av det samme brede
settet av læringsmekanismer. Domenespesifikke teorier hevder at vårt sinn er modulært og at vi følgelig har mange kognitive evner
som er spesialiserte til å håndtere spesifikke typer informasjon.
Domenegenerelle teorier har lenge dominert tenkning innenfor kognitiv psykologi og pedagogikk. Inehelder og Piaget (1958, 1969) hevdet, for eksempel, at barns
kognitiv utvikling fant sted i aldersrelaterte stadier; og at hvert stadium hadde sin egen kvalitativt distinkte form for tenkning.
- det sensorimotorisk stadium, 0 - 2 år
- det preoperasjonelt stadium, 2 - 7 år
- det konkret operasjonelt stadium, 7 - 12 år
- det formelt operasjonelt stadium, fra 12 år
Videre hevdet Piaget at tre domenegenerelle mekanismer – assimilering, akkommodasjon og ekvilibrering – lå til grunn for utvikling
på tvers av alle domener, det være seg tall, rom, fysisk kausalitet, sosial kognisjon eller språk (Piaget, 2007).
Piaget hevdet at små barn var bundet av sine sansemotoriske og perseptuelle opplevelser i de første to årene av sitt liv. Det var kun senere,
når de var ca. 12 år gammel og hadde nådd det formelt operasjonelt stadium, at de var i stand til å tenke hypotetisk og danne abstrakte og logiske begreper.
Overgangen fra et stadium til et annet forekom enten gjennom assimilasjon av nye erfaringer til eksisterende skjemaer, eller ved dannelsen av nye skjemaer gjennom
akkomodasjon, eller ved integrering av kunnskapen om verden til en helhetlig forståelse gjennom ekvilibrering. Videre mente Piaget at overgangen fra et
stadium til et annet forekom parallelt innenfor alle kunnskapsdomener.
De sentrale argumentene og motargumentene til de to teoretiske tilnærminger ble tydeliggjort under debatten mellom Piaget og Chomsky i 1975.
(Piattelli-Palmarini, 1980). Piaget hevdet at kunnskapsutvikling hos barn var "konstruktiv" i den forstand at barnet kontinuerlig tilpasser
input fra miljø til sine egne kunnskapsstrukturer, slik at kunnskapsstrukturene endrer seg samtidig. Disse kontinuerlig sett med endringer som barnet går
gjennom var ifølge ham "stadier" av kognitiv utvikling. Det at de ulike stadiene var såpass universelle, konsistente og sammenhengende tydet på de var en logisk
«nødvendighet» (s. 31) for kunnskapsutvikling. Piaget påsto at språkets grunnleggende struktur var et resultat av generaliseringer eller abstraksjoner fra ulike sansemotoriske skjemaer.
De sansemotoriske skjemaene var med andre ord en utviklingsmessig forutsetning for språkets framvekst.
Chomsky la fram konkrete eksempler på ytringer som barn både forstår og bruker og som umulig kunne ha vært utledet fra deres sansemotoriske erfaringer.
Han karakteriserte kognitiv utvikling å være "en sukksesiv modning av spesialiserte strukturer i hjernen". Erfaring (eller input fra miljøet) var ifølge ham viktig for
barns kognitiv utvikling, men endret ikke fundamentalt på deres medfødte mentale strukturer. (En grunntanke i Chomskys teori om språk og kognisjon er at erfaring ikke fører til ny kunnskap, men fungerer som en
katalysator eller en trigger som setter fokus på kunnskap barnet allerede besitter.) Følgelig mente Chomsky at det logisk sett ikke var mulig for barn å generere høyere logiske
funkjoner fra lavere logiske funksjoner. Den endelige kognitive tilstanden (hos voksne) måtte ifølge ham være tilstede i en eller annen form i den opprinnelige kognitive
tilstanden hos nyfødte barn. Det vil si at abstrakte og logiske begreper måtte være tilstede i en rudimentær form allerede ved fødselen.
Debatten mellom Piaget og Chomsky førte til økt interesse for forskning om domenespesifisitet i kognitiv utvikling, særlig i USA.
Forskningsfunn med bruk av en ny metode "habituering" hadde allerede i begynnelsen av 70-årene begynt å tyde på at små barn vet mye mer om sin verden i en tidligere alder enn det
som Piaget hadde gått ut fra. (Habituering som metode bygger på tendensen hos spedbarn og barn å se lengere på noe som er nytt, overraskende eller annerledes. Hvis man for eksempel viser en baby en lekekanin
om og om igjen, vil babyen gi den et kortere blikk hver gang. Men hvis man på tiende forsøk viser babyen samme kaninen som nå har fire ører, og ikke to ører, og hvis babyen ser lengre på kaninen, kan man
anta at babyen skiller mellom to og fire. Tilnærmingen omgår spedbarns manglende språklige og motoriske ferdigheter og gjør mest mulig ut av den ene tingen babyer kontrollerer godt: hvor mye tid de fester blikket på en gjenstand).
Psykologen Peter Eimas og hans kolleger fant i 1971 at en måned gamle babyer, som ikke var i stand til produsere talelignende lyder,
og som bare i begrenset grad var eksponert til morsmålet, kunne skille mellom språklyder som "ba" og "pa". (Eimas, Siqueland, Jusczyk, Vigorito, 1971).
Selv om disse babyer ikke var i stand til å si et eneste ord var de godt på vei til å lære seg et menneskelig språk. Det å kunne skille mellom språklyder
eller fonemer, er en forutsetning for å kunne tilegne seg språk.
I 1975 fant Goren, Sarty, and Wu (1975) at nyfødte babyer, bare 9 minutter gammel, snudde øynene og hodet lengere for å følge et riktig
ansiktsmønster enn et ansiktsmønster som var kryptert eller en blank stimulus. Deres funn virket så usannsylig i 1975 at resultatene ble ikke tatt seriøst.
Nyere forskning har bekreftet imidlertid at de hadde rett. Nyfødte babyer viser inneresse for menneskelig ansikter, men det er først rundt 4 måneders alder at
de klarer å gjenkjenne ansiktene til sine nærmeste omsorgsgivere. (Johnson, Dziurawiec, Ellis, Morton 1991)
I 1977 fant Meltzoff og Moore (1977) at spedbarn bare 2- til 3-uker gammel var i stand til å imitere voksnes munn bevegelser. De åpnet munnen,
og stakk ut tunga når de så voksne gjøre det. En oppføgingsundersøkelse viste at også spedbarn, bare 32 timer gammel var i stand til å imitere voksnes munn bevegelser. (Meltzoff og Moore 1989).
Forfatterne konkluderte med at selv om nyfødte barn ikke kan se sine egne ansikter, har de en medfødt evne til å oppfatte sin egen ansikts posisjon i henhold til kroppen, noe som kalles propriosepsjon.
I 1983 fant psykologene Sue Ellen Antell og Daniel Keating at babyer som var mellom 3 til 4 dager gammel reagerte til numeriske forskjeller,
de kunne skille mellom 2 og 3 objekter.
Psykologene Renee Baillargeon, Elisabeth Spelke og Stanley Wassermans forskning fra 1985 konkluderte med at spedbarn så unge som 5 måneder forsto at
gjenstander fortsetter å eksistere selv om de ikke kan sees eller høres. Det vil si at en slik kompetanse, som kalles objekt permanens,
kom frem mye tidliger enn det Piaget hadde påstått. Piaget mente at representasjonstanker begynner å dukke opp mellom 18 og 24 måneder.
Resultatene fra denne undersøkelsen indikerte også at 5 måneder gamle spedbarn innser at solide gjenstander ikke beveger seg gjennom plassen
som okkuperes av andre solide gjenstander. (Baillargeon, Spelke & Wasserman 1985)
I 1991 fant psykologene Laura-Ann Petitto og Paula Marentette at døve babyer som hadde vært eksponert for et tegnspråk, ikke bare babler med hendene, men også går gjennom de
samme språklige milepælene som hørende barn. (Petitto, LA, & Marentette, P. 1991) I 1998 fant Laura Ann Petitto og Robert Zatorre (1998) at de samme delene av hjernen som tolker ord og deler av ord i tale, også behandler
informasjon om ord som formidles gjennom tegnspråk. Ifølge Pettito var funnene bevis på at mennesker ikke er født til å snakke så mye som de er født til å tilegne seg og bruke språk. (Petitto, LA & Zatorre, R. 1998)
Resultatene fra disse pionerstudiene, som siden har blitt replikert av nyere studier, ser ut til å bekrefte ett av kriteriene for domenespesifisitet,
nemlig medfødthet av menneskelige kunnskapsstrukturer. Det faktum at evne til språk, tall, ansiktsgjenkjenning, objekt permanens etc. er tilstede i en rudimentær form i
så tidlig alder ser ut til å tilbakevise Piagets hypotese om at sansemotoriske opplevelser er en forutsetning for framveksten av disse evnene.
På bakgrunn av slik forskning foreslo utviklingspsykologer Lawrence Hirschfeld og Susan Gelman i 1994 at menneskelig kunnskap om det naturlige og sosiale miljøet, inkludert det som ofte kalles «semantisk kunnskap»,
er best forstått å bestå av ulike kunnskapsdomener. Hver kunnskapsdomene er organisert etter spesifikke prinsipper; består av regler for anvendelse av prinsippene og av enhetene som gjelder i domenet. (Hirschfeld & Gelman, 1994)
Alt i alt, virker det som om resultater fra senere års empirisk forskning bekrefter i større grad teorien om "nativisme" framfor teorien om "konstruktivisme" når det gjelder om kognitive utvikling i spedbarnsalder.
I psykologi er nativisme teorien om at visse ferdigheter eller evner er "medfødte", mens konstruktivisme hevder at individet bevisst eller ubevisst lager (konstruerer)
sine egne mentale strukturer i samspill med sine omgivelser. Debatten er imidlertid langt fra over, da det også blant tilhengerne av nativisme har dukket opp to forskjellige synspunkter -
starttilstandsnativisme (Starting-state nativism) og slutttilstandsnativisme (End state nativism).
Starttilstandsnativisme
Forskere som slutter seg til "starttilstandsnativisme" (f.eks. Gopnik & Meltzoff, 1997; Meltzoff & Moore, 1998, Gopnik, 2003), argumenterer for en rik
medfødt tilstand som gjennomgår kvalitative endring etter fødselen, i god tid før språkets påvirkning. Den mest kjente teorien innenfor starttilstandsnativisme er teori-teorien som kombinerer nativisme med konstruktivisme.
Forskere som slutter seg til teori-teorien betrakter medfødte begreper å være miniatyrteorier som er skisseaktige, begrensede i deres forklarende og prediktive omfang, og potensielt feilaktige i visse detaljer.
Ifølge dem er kognitiv utvikling hos små barn som teoriendring i vitenskap. Barn endrer sine opprinelige teorier om verden på grunnlag av input de mottar fra omgivelsene. Kognitiv utvikling forekommer når utilstrekkelighetene
i en tidlig teori fører barnet til å reorganisere eller forlate visse begreper og restrukturere nyere erfaringene i form av en ny teori. Begreper og oppfatninger som var perifere til den gamle teorien kan bli sentral i den nye
teorien (Carey, 1985; Kitcher, 1988). Kognitiv utvikling innebærer med andre ord, radikal begrepsmessig endring. Starttilstandsnativister stiller seg kritisk til slutttilstandsnativister som de mener legger alt for mye vekt på "modning", men har lite å si om "læring".
Ifølge starttilstandsnativister har barn en naturlig evne til sannsynlighetstenkning og utforsking av sitt miljø. Denne evnen bruker de for å lære om abstrakte forhold mellom årsak og virkning og til å styrke eller redusere
støtten til en hypotese fremfor en annen. Med bruk av sannsynlighetstenkning reviderer de sine opprinnelige teorier til fordel for bedre teorier. Psykolog Alison Gopnik, som er en av de meste kjente forskere
innenfor denne tilnærmingen, sier følgende: "Young children actually behave like probabilistic learners—entertaining multiple hypotheses, weighing new possibilities against prior beliefs, experimenting, and explaining—rather
than simply using associative mechanisms to match patterns in the data or tinker with details of innate core knowledge." (Gopnik, 2011)
Sluttilstandsnativisme
Utgangspunktet for forskning innenfor slutttilstandsnativisme har vært hypotesen om at alle de kognitive egenskapene som vi som voksne har burde være tilstede
i en rudimentær form hos spedbarn i god tid før virkningen av sosiale, kulturelle og pedagogiske erfaringer. Sluttilstandsnativister slutter seg med andre ord i
større grad til Chomsky (1980) og Fodors (1983) syn på sinnets modularitet. Ifølge kjernekunnskapsteoretikere lærer spedbarn så raskt og møter en så stor mengde
sensorisk informasjon at noen evolusjonær forståelse, inkludert en medfødt evne til å lære regler, må være tilstede ved fødselen ( Wang, Zhang, & Baillargeon, 2016 ).
Psykologen Elisabeth Spelke, som er en av de ledende forskere innenfor dette feltet, hevder at spedbarn er født med noen få «kjernekunnskapssystemer» som
støtter deres grunnleggende intuisjoner om verden og som utgjør byggestein for videre utvikling. (Kinzler & Spelke, 2007). På bakgrunn av deres forskning identifiserer Spelke og hennes kolleger fem mulige medfødte kjernekunnskapsdomener:
Det er både likheter og forskjeller mellom starttilstandsnativism og slutttilstandsnativisme. På mange måter utfyller de hverandre.
Felles for begge teoretiske tilnærminger er en oppfatning om at barn kommer til verden med kunnskap som er medfødt og som de bruker som grunnlag
for videre læring. Uenighet dreier seg om hvorvidt kognitive utvikling innebære en raffinering og berikelse av den opprinnelge kunnskapen,
eller om den opprinnelige kunnskapen gradvis forlates etterhvert som tidligere begreper og teorier viser seg å være utilstekkelig for å forstå verden.
Starttilstandsnativisme hevder at voksnes tenkning er kvalitativt veldig forskjellig fra barns tenkning. Slutttilstandsnativisme hevder at det finnes spor av barns tenkning i oss voksne.
Tross uenighetene, er forskere som arbeider innenfor kognitiv vitenskap enig om at det finnes tre mulige kilder til kunnskapsdannelse hos mennesker: evolusjon, erfaring, og kultur. Kunnskap som oppnås gjennom evolusjon har en genetisk opprinnelse.
Hvis hypotesen om "medfødt kunnskap" er rikig vil det innebære at de aller fleste av oss kommer til verden likestilt når det gjelder å tilegne oss kunnskap om verden. Forskjeller i kognitiv
fungering mellom elever (eller grupper av elever) må i såfall skyldes de andre to kildene til kunnskapsdannelse - erfaring og kultur. Kunnskap som oppnås gjennom erfaring er kunnskap hentet fra ens egen
observasjon og utforskning av den fysiske verden. Kunnskap som oppnås gjennom kultur er kunnskap som opprinnelig er hentet av noen andre enn en selv, for eksempel fra foredrene eller venner, eller gjennom
formell opplæring/utdanning i barnehage eller på skolen. TOSP er et verktøy som er utviklet for å kartlegge minoritetspråklige elevers tilegnelse av kunnskap på de siste to områdene.
Språk - en unik menneskelig kapasitet
Ved å hevde at "The languages that exist will be those that reflect the structure of our minds", mener lingvisten Noam Chomsky (1988)
at språkets grunnleggende strukturer er allerede kodet i den menneskelige hjerne ved fødselen og at kun de språkene i verden som samsvarer med disse strukturene kan læres av mennesker. Ifølge ham består vår medfødt språktilegnelses
mekanisme, LAD (Language Acquisition Device), av både prinsipper og parametere. Prinsippene er generaliserte strukturer som kan anvendes på alle verdens språk.
Det betyr at uansett om vi snakker norsk, swahili, arabisk, vietnamesisk, urdu eller kinesisk har grammatikken til alle disse naturlige språkene «en felles kjerne». Variasjonen som finnes på tvers av språkene forklares av parametrene
som fastsettes på grunnlag av språket/språkene barnet hører i sitt miljøet. Hvis et barn f.eks. skal tilegne seg urdu, fastsettes parameterbryterne slik at verbet kommer etter objektet, samtidig som hjelpeverbet beholdes, slik som i
setningen: «Main ek kursi par behta hoon» (Jeg en stol på sitter er). Hvis barnet derimot skal tilegne seg norsk, fastsettes parameterbryterne slik at verbet plasseres før objektet, men at hjelpeverbet droppes, slik som i setningen:
«Jeg sitter på en stol». Og hvis barnet vokser opp i en urdu-norsk flerspråklig hjem vil barnets sinn ha to innstillinger for hver parameter.
I boka Syntactic Structures brukte Chomsky (1957) setningen: "Fargeløse grønne ideer sover rasende" for å illustrere hvordan vår forståelse av regler for setningsbygning i vårt språket fungerer uavhengig dets
meningsinnhold. (Setningen ovenfor er fullstendig meningsløst. Det som er grønt kan ikke være fargeløst. Ideer er verken grønne eller fargeløse. Ideer sover ikke. Og til slutt, ting som sover preges av ro heller enn av raseri). Sannsynligheten for at noen har
hørt eller lest en slik setning før er omtrent lik null. Til tross for dette vil de aller fleste voksne med norsk som morsmål ikke ha noen problemer med å trekke en slutning om at setningen
følger regler for setningsbygning i de norske språket. Dette for eks. i motsetning til når de samme fem ord settes sammen på en annen måte: "Grønne rasende ideer sover fargeløse".
Bruk av setningen var en genial måte å forklare forholdet mellom språk og tenkning. Det at setningen er fullstendig usann, men allikevel oppfattes som grammatikalsk riktig viser at det er
viktig å skjelne mellom vår evne til å forstå regler for språkets oppbyggning fra vår evne til å forstå språkets innhold. Eksemplet viser også at vi oppfatter en setning til å følge regler for
setningsoppbygning i vårt språk ikke på grunn av tidligere erfaring (om hvorvidt vi har hørt eller lest setningen før), men på grunn av at vi har lært et sett regler for hvordan vi kan konstruere og forstå nye setninger på språket.
Men eksemplet viser også noe annet - denne gangen om vår tankeevne. Når en setning følger regler for setningsoppbygning i det norske språket og når de enkelte innholdsordene er forståelig for oss kan vi allikevel klare å dra
ut en viss mening fra setningen. Få av oss vil ha vansker med å skjønne at setningen ovenfor er en påstand om ideenes egenskaper - at de er grønne, at de er fargeløse, og at de sover rasende. Det at påstanden er fullstendig usann er en annen sak.
På fagspråk kalles en slik påstand en proposisjon. En proposisjon er en meningsbasert kunnskapsrepresentasjon som bygges på grunnlag av et språklig utsagn. Den aktiviseres av innholdsordene i en setning og måten innholdsordene bindes sammen av setningens syntaks.
Proposisjoner består ikke av ord, men av begrep og kombinasjon av begrep som utsier noe av virkeligheten. En proposisjon er mao. den minste mulige tankeenhet som kan være sann eller usann.
Eksemplet ovenfor kan også brukes til å skille mellom vår språkkompetanse og vår språkutførelse. Vår språkkompetanse dreier seg om den domenespesifikke kunnskapen vi har om egenskaper ved et språk. Slik kunnskap gjør det mulig for oss å gjenkjenne
og bearbeide: fonologisk, syntaktisk og morfologisk informasjon uavhengig av annen kunnskap som formidles på språket.
Vår språkutførelse er derimot avhengig av måten vi gjennom prosessen med induksjon og deduksjon gjenkjenner og bearbeider domenespesifikk kunnskap om språk og integrerer denne kunnskapen med begreper fra andre kunnskapsdomener.
Vår språkutførelse er mao. avhengig av et samarbeid mellom vår språkkompetanse og de begrepsmessige kunnskaper vi har innenfor kunnskapsdomenet som gjelder.
Chomskys teori om universell gramatikk betraktes som "kontroversiell" av mange fagfolk.
Uenigheten gjenspeiler ofte dikotomien mellom "empirisime vs. rasjonalisme" - to filosofiske retninger som har vidt forskjellige oppfatninger om hvordan kunnskap oppstår hos mennesker. Forskere og akademikere med
empiristiske tilbøyeligheter hevder at sinnet til spedbarn er et "blankt ark". Sinnet engasjerer seg i induktive læringsprosesser, og henter dermed kunnskap fra erfaring. Ifølge empiristene avhenger kunnskapsutvikling
av eksistensen av en generell intelligens og domengenerell ferdigheter som brukes på enhver kognitiv oppgave, uavhengig av oppgavens innhold. Videre mener de at språk er stimulusstyrt - at barn larer språk ved å generalisere fra regelmessigheter i språklig input fra omgivelsene.
Forskere og akademikere med rasjonalistisk tilbøyligheter, slik som Chomsky, hevder derimot at sinnet er fullpakket med medfødte strukturer eller moduler
som er domenespesifikke og som fungerer uavhengig av hverandre. En sentral tanke innenfor rasjonalisme er at menneskelig intelligens oppstår når vi bruker regler for å manipulerer symboler. Når symbolene står for ord
og vi bruker visse regler for å arrangerer dem i fraser og setninger, får vi grammatikk. Når symbolene står for begreper og vi bruker visse regler for å lage inferenser og trekke slutninger, får vi logikk (Pinker, 1999). Følgelig mener rasjonalistene at språk er regelstyrt. Ved å oppfatte et begrenset antall regler i vårt språk kan vi generere uttallige setninger. Videre mener de at vår evne til å lære noe nytt avhenger av vår begrepsoppfatning.
Sinnet engasjerer seg med andre ord i deduktive læringsprosesser, basert på en kombinasjon av kunnskap som barnet allerede besitter og sansemotorisk input fra omgivelsene.
Rasjonalisme møter motstand fordi alt som er mentalt hos oss, slik som ideer, begreper og kunnskapsskjemaer kan ikke observeres - ingen av oss kan høre eller se andres tanker, enda vi vet at vi har dem selv og at disse danner grunnlag for de aller fleste av våre handlinger.
På samme måte kan vi heller ikke observere den språktilegnelsesmekanismen(LAD) som barn er født med. Vi kan derimot observere barns ytringer og deretter bruke teorien om LAD som et redskap for å forstå og tolke prosessen med språktilegnelse hos barn.
Niels Kaj Jerne, biolog og forsker ved Statens Serum Institut, København, ble tildelt Nobelprisen i 1984 for sitt banebrytende arbeid innenfor immunologi - læren om kroppens
immunsystem og hvordan det forsvarer oss mot smittestoffer. Allerede i 1955 utfordret Jerne oppfatningen om at kroppen produserer antistoffer først når et antigen (et smittestoff)
angriper kroppen - en tanke som lenge hadde vært allmen akseptert innenfor biologifaget. Han hevdet at alle typer antistoffer har allerede utviklet seg i fosterstadiet og at
immunsystemet fungerer gjennom seleksjon. (Jerne 1955). Han påsto med andre ord at vi allerede ved fødselen har et beredskap mot antigener som muligens skal angripe kroppen i framtiden.
I sitt nobelforedrag som han kalte: "The generative grammar of the immune system", trakk Jerne paraleller mellom hans teori om immunesystemet og Chomskys teori om generativ grammatikk. (Chomsky, 1965: 8). Jerne så følgende:
"For the size of the set of possible sentences in a language, Chomsky uses the word “open-endedness”, and I now think that “open-ended” is the best description also of the “completeness” of the antibody repertoire. As for the components of a generative grammar that Chomsky mentions, we could with some imagination equate these with various features of protein structures. Every amino acid sequence is a polypeptide chain, but not every sequence will produce a well-folded stable protein molecule with acceptable shapes, hydrophobicity, electrostatics, etc." (Jerne, N. K. 1984)
Hva mener Chomsky når han bruker begrepet "open-endedness" for å forklare størrelsen på mulige setninger i et språk - et begrep som Jerne mener kan med fordel også brukes for å forklare størrelsen på mulige antistoffer i kroppen? En sentral tanke i Chomsky teori om
"generativ grammatikk" er at en kan i prinsippet lage et ubegrenset (infinit) antall setninger utfra et begrenset (finit) antall ord. Psykologen Steven Pinker (1994) estimerer at om man på hvert punkt i en
20-ordssetning har et ordvalg på 10 ord får man omtrent hundre millioner billioner setninger.
Og hva mener Niels Jerne (1967) når han hevder ar immunsystemet fungerer gjennom seleksjon? Ifølge Jerne kan man skille mellom to typer læringsteorier i biologifaget - instruktive læringsteorier og selektive læringsteorier.
Instruktive læringsteorier fremholder at et signal utenifra gir fra seg sine egenskaper til organismen som mottar det. Grunnlaget for læring er mao. utenfor oss – i vårt miljø. Vi lærer ved å erfare ting i våre omgivelser.
Selektive læringsteorier, på den andre siden, fremholder at læring skjer fordi det mottagende organisme allerede i utgangspunkt har en egenskap (et beredskap) for å identifisere det inntrengende signal. Det inntrengende signal bidrar
til å styrke denne indre egenskapen. Grunnlaget for læring er mao. inne i oss.
Niels Jerne hevder at hver gang et fenomen som ligner på læring har dukket opp gjennom biologifagets historie, har en instruktiv teori i første omgang blitt foreslått for å forklare de underliggende mekanismer. I alle tilfeller har den
instruktive teorien senere blitt erstattet av en selektiv teori.
På samme måte som Jernes teori om immunsystemet er et eksempel på en selektiv teori om hvordan vårt immunsystem er oppbygget, er Chomskys teori om universell grammatikk (UG) en selektiv reori om hvordan kunnskap om språk oppstår hos mennesker.
Chomsky (1986) uttrykker det på følgende måte, "Mye er allerede tilstede i organismen, som bare trenger å aktiveres".
Ordlæring - et induksjonsproblem
Med utgangspunkt i Jernes betraktninger om instruktive- og selektive læringsteorier, hevder professor i lingvistikk og kognitiv vitenskap, Massimo Piattelli-Palmarini (1989) at miljøet i seg selv ikke har noen struktur; følgelig må alle ordenslover – enten kognitive, biologiske eller
språklige – komme innenfra. Det er med andre ord vårt sinn som filtrerer og strukturerer input som vi mottar fra omgivelsene, og ikke omvendt. (Piattelli-Palmarini 1989:10). Nedenfor forklarer vi hvordan barn lærer helt nye ord gjennom selektiv læring.
fremmed land som hører en innfødt si ”gavagai" mens en kanin løper forbi være sikker på at
”gavagai" refererer til kaninen? Gavagai kan selvfølgelig referere til kaninen, men logisk sett kan
det også referere til løper, kaninen løper, gresset bak kaninen, brun, kaninens øre, to ører, lange
ører, pels, gnager osv. Det kan faktisk være et uendelig antall hypoteser for hva ordet "gavagai" refererer til.
Induksjon innebærer å trekke en slutning på bakgrunn av ens erfaring og observasjoner. Induksjonsproblemet som Quine (1960) beskriver gjelder ikke bare for språkforskere som forsøker å lære et fremmed språk,
det gjelder også for småbarn som skal lære hva nye ord som de hører på sitt morsmål refererer til. Småbarn omgis av utrolig mange objekter - alle nye og uvanlige. Hvert objekt finnes i forskjellige størrelser,
former og farger og kan møtes i forskjellige stillinger og aktiviteter - slik at det finnes tusenvis av ord som skal læres.
Oppgaven de står overfor er å vurdere en uendelig rekke med hypoteser om referansen til av hvert eneste ord de blir eksponert for. Hvordan klarer de å treffe på ordenes rette referanse
så lett? Hvordan klarer de i løpet av sine første seks år å erverve rundt ni nye ord hver dag, og mange av disse ordene tar de i bruk etter bare å ha hørt dem en eneste gang? - en utrolig prestasjon!
En mulig forklaring på hvorfor barn klarer dette, er at de kommer til verden utstyrt med en rekke antakelser/prinsipper som hjelper dem å minske/eliminerer antall hypoteser som de må forholde seg til ved læring av nye ord.
På bakgrunn av sin forskning hevder psykolog Ellen Markman (1989) at barn er predisponert til å prioritere noen hypoteser framfor andre hypoteser om hva ordene de hører refererer til. Ved sterkt å redusere antall hypoteser, klarer
de å løse induksjonsproblemet som de står overfor. Hun nevner 3 typer antakelser som barn er utstyrt med og som fremmer en rask ordlæring:
Sammenlagt fører disse tre antakelser til at barn raskt lærer nye ord for objekter, og etterhvert også ord for grupper av objekter. Den første antakelsen fører for eksempel til at barn overalt i verden tilegner ord for hele objekter før de tilegner seg ord for egenskaper ved objekter eller ord for objektenes substans. De vil lære ordet "bil" før de lærer ord som
"ratt" eller "hjul" og de vil lære ord som "fugl" før de lærer ord som "fjær" eller "nebb" osv. Foreldre som oppdrar sine barn har også en implisitt forståelse av at denne antakelsen gjelder når de skal lære sine barn nye ord. Ingen sted i verden peker foreldrene på en kanin som barnet ser for første gang og sier, "Se, lange ører".
Videre i denne seksjonen skal vi se litt nærmere på språktilegnelsesprosesser som kan tyde på at mennesker har en medfødt evne til å tilegne seg språk.
Det skjer uten unntak og det skjer imponerende raskt
En av de viktigste funnene ved språktilegnelsesprosessen hos barn er at uansett hvor de befinner seg i verden lærer de sine ulike språk på en bemerkelsesverdig lik måte.
Over alt begynner babyer å bable ca. seks måneder gammel. De første lyder de lager er alltid vokallyder, og noe senere lager de lyder som er vokal-konsonant kombinasjoner.
Rundt omkring deres første bursdag sier barn sine første ord. Disse ord dreier seg alltid om konkrete objekter (f.eks. mamma, melk). Noe senere lærer de ord for enkle handlinger (f.eks. spise, gå, få).
Rundt omkring deres andre bursdag klarer barn å kombinere to-tre ord i meningsfulle ytringer. De vil da kunne bruke språk til å benevne egenskaper ved objekter (f.eks. mamma
snill), beskrive eierskapsforhold (f.eks pappa jakke, Aisha dokke) og formidle hvem som er agenten for enkle handlinger (f.eks. pappa sove, mamma kjøre). Uansett språkbakgrunn vil
barnas ytringer ved denne alderen sjelden inneholde funksjonsord (f.eks. fordi, og, av, som, men, til, at) og vil mangle bøyningsformer. Rundt omkring deres tredje bursdag vil barn
som regel ha utviklet en grammatikalsk kompetanse som gjør det mulig for dem å formidle opplevelser og hendelser i fortiden. De vil da kunne bøye verbet i fortiden (f.eks. Vi spiste
epler i barnehagen.) Innen fire-fem års alder er deres språk praktisk talt ikke til å skjelne fra foreldrenes språk. Når vi tenker på hvor kompliserte grammatikalske regler alle språk har, er det helt utrolig hva barn klarer å prestere av språkkunnskaper i løpet av så kort tid.
Chomsky (1988) hevder at den modne språktilstanden hos voksne er et resultat av interaksjon mellom to faktorer. En av disse faktorene er miljø, og den andre er sinnets medfødte egenskaper. Hvis det finnes egenskaper ved språket
til et menneske som rett og slett ikke kan vises å være et resultat av input fra miljøet, er det grunn til å anta at det skyldes medfødte egenskaper. Det finnes noen sjeldne og uvanlige situasjoner hvor miljøet ikke gir tilstrekkelig input til barnets språkutvikling. Dersom man i disse situasjoner
finner at det fortsatt foregår en berikelse i barnets språk, kan man anta at det skyldes medfødte trekk. Nedenfor er to eksempler på slike sjeldne situasjoner.
Når et pidginspråk blir kreolisert
Hva er forskjellen mellom et pidginspråk og et kreolspråk? Et pidginspråk er et hjelpespråk som oppstår når mennesker med innbyrdes uforståelige morsmål blir nødt til å samhandle og
kommunisere med hverandre. Pidginspråkene låner ord fra de ulike morsmålene til talerne og har en forenklet grammatikk. Kreolspråkene har utspring i pidginspråk, men blir i løpet av en
generasjon eller to, talernes førstespråk. Kreolspråkene har mer omfattende vokabular enn pidginspråkene og mer komplekse grammatiske strukturer. Prosessen som fører til at et pidginspråk
utvikler seg til et kreolspråk kalles kreolisering.
På 1970-tallet var Hawaii det eneste stedet igjen på jorden hvor det fortsatt var overlevende talere av pidginspråk og påfølgende generasjoner av kreoltalende barn, noe som ga
lingvisten Derek Bickerton (1984) muligheten til undersøke endringene som skjer når et pidginspråk blir kreolisert. Bickerton studerte både språket til mennesker som ankom Hawaii mellom 1900 og 1920 (pidgin-gruppen),
samt språket som ble snakket av den første generasjonen av kreolsktalende (kreol-gruppen). Han fant at språket som ble snakket av pidgin-gruppen inneholdt knapt gjenkjennelig syntaks,
inkonsekvente strategier for å markere tid (og andre grammatiske strukturer), og en stor påvirkning fra talernes morsmål. Språket til den kreolske gruppen hadde derimot konsistente grammatiske strukturer og
syntaks som var fraværende i pidginspråket til menneskene som de mottok språklig input fra. Siden den kreolske gruppen ikke kunne ha lært disse språkstrukturene fra den forrige generasjonen av pidgin-talende,
mente Bickerton at det bekreftet hans hypotese om "språkets bioprogram", det vil si at barn har en medfødt evne til å skape et ordnet språk fra språklig input som ikke er så regelstyrt. Bickerton skriver følgende:
"The position argued here is quite compatible with Chomsky's current stance. No general-purpose mechanisms are invoked, but rather, a series of highly modular task-specific cognitive devices interacting with an equally modular and task-specific processing component which imposes a formal structure on the output of the former. The computational component itself is probably a sapiens innovation, and it is also exactly what distinguishes the anarchy of the pidgin from the rule-governed regularity of the Creole. " (Bickerton, D. 1984, p. 187)
Utvikling av et naturlig tegnspråk i Nicaragua
Døve barn født av hørende foreldre møter en unik utfordring dersom foreldrene deres ikke behersker et konvensjonelt tegnspråk. Foreldrene kan ikke overføre språket sitt til barna.
I en slik situasjon utvikler mange døve barn spontant et komplisert system av gester som de bruker for å kommunisere med andre i sin nærmeste krets. Et slikt system av gester er imidlertid
forskjellig fra person til person og gir ikke et felles grunnlag for kommunikasjon.
Slik var situasjonen i Nicaragua før 1970. Døve barn og voksne i landet hadde liten mulighet til å samhandle med andre døve. Barna var følgelig ikke blitt eksponert for et fullstendig språk. Etter revolusjonen i 1977 ble det bygget to spesialskoler i landet. For føste gang ble døve samlet som et fellesskap.
På skolene ble det undervist i og på spansk, noe som var av liten hjelp til de døve elevene. De døve elevene begynte imidlertid å bruke et felles system av gester for å kommunisere med hverandre både i og utenfor klasserommet.
Gestursystemet utvidet seg snart til en tidlig form for tegnspråk, og ble viderført til de nye generasjonene av døve elever. Med hver generasjon ble tegnspråksystemet raffinert og videreutviklet, og er idag anerkjent
som det offisielle nikaraguanske tegnspråket (NSL). Psykologen Ann Senghas og hennes kolleger som dokumenterte utvikling av tegnspråket blant tre generasjoner elever på spesialskolen i Managua, Nicaragua, skriver følgende:
"Their language environment (of the first generation) provided incomplete linguistic input: they could not hear the Spanish spoken around them, and there was no previously developed sign language available. The children responded by producing gestures that contained grammatical regularities not found in their input, and in the process created a new, natural sign language. The language continues to develop and change as new generations of children enter school and learn sign language from older peers....One such development is in their expression of semantic roles, that is, in their use of language structure to indicate who-did-what-to-whom in an event..." (Saffran J., Senghas A., and Trueswell J.C 2001)
Senghas oppdaget også noe annet - at med hver ny generasjon elever ble tegnspråket til de yngre elevene mer flytende enn tegnspråket til de eldre elevene. Utviklingen i tegnspråkets grammatikk og morfologi ble overført til fremtidige generasjoner, men ikke til de forrige generasjoner. I sin doktorgradsavhandling skrev Senghas følgende om alderens betydning for tilegnelse av tegnspråket:
"The age at which signers first enter the Nicaraguan signing community predicts their ultimate ability to command some of its more complex structures. Signers who arrived at a young age are signing more rapidly, packing more meaning into their signing, and producing more complex, multi-morphemic signs than the signers who entered the community at an older age. Furthermore, the signers with a younger Age at Entry use the inflectional verb system more, and are more likely to use it to indicate grammatical agreement. Finally, they can indicate more arguments with their verbs than signers who were exposed to the language only after they were older. These findings are consistent with theories that claim that children's language-learning abilities decrease with age..." (Senghas A. 1995 p. 2)
Alderens betydning for førstespråkstilegnelse?
Som nevnt ovenfor, fant Anne Senghas (1995) at døve barn som ble en del av det Nicaraguanske tegnspråksfelleskapet i ung alder utviklet et mer komplekst språk enn de som ble en del av fellesskapet
i en senere alder. Dette funnet, mente hun, stemte overens med teorier om at barns språklæringsevne avtar med økende alder for eksponering til språk.
Teorier som hevder at de første årene av livet er avgjørende for språktilegnelse hos mennesker kalles: "The Critical Period Hypothesis" eller "The Sensitive Period Hypothesis". En av de første som lanserte en slik teori var lingvist og nevrobiolog Eric Lenneberg.
I boka Biological Foundations of Language presenterte Lenneberg (1967) et omfattende materiale som bevis på hans
påstand om at det fantes en kritisk periode for tilegnelse av førstespråk. Han hadde undersøkt mønsteret av tap eller gjenopprettelse av språkfunksjoner hos mennesker som hadde fått alvorlige
hodeskader. Hans funn var oppsiktsvekkende. Tap av språkfunksjoner var varige blant pasienter som var over pubertetsalder, men ble ofte gjenopprettet hos barn som var under pubertetsalder. Lenneberg antydet i tillegg at den kritiske perioden var årsaken til
barn med Downs syndrom ikke gjorde betydelige språklige fremskritt etter puberteten. På bakgrunn av sine undersøkelser konkluderte han med at språkutvikling hos barn sluttet omtrent ved pubertetsalder.
Det gikk allikevel mange år før Lennebergs påstand om barndom som en kritisk periode for språkutvikling kunne undersøkes systematisk og grundig. Det ble lagt fram noen få kasusundersøkelser av enkeltindivider som av ulike grunner hadde vært språkløse
i de første årene av sitt liv, men som hadde fått intensiv språkopplæring etter puberteten. En slik sak var jenta Genie som var 13 ½ år gammel da hun ble oppdaget i et loft i Los Angeles. Hun var språkløs fordi hun hadde blitt holdt sosialt isolert
fra omverden av foreldrene. Språkforsker Susan Curtiss (1981) arbeidet med henne i flere år etter at hun begynte å få språkopplæring. Curtiss konkluderte med at Genie klarte aldri å heve seg over en «primitiv syntaktisk og morfologisk
evne», men at hun raskt tilegnet seg en «relativt velutviklet semantisk evne».
Genies oppvekst var imidlertid preget av omsorgssvikt, noe som kunne ha hatt negative konsekvenser for hennes evne til å tilegne seg språk. Det manglet fortsatt pålitelig forskning om førstespråkstilegnelse etter barndommen. Dette endret seg etter at det
ble foretatt flere undersøkelser på døve som hadde lært seg Amerikansk tegnspråk (ASL) i ulike aldre. Med mindre foreldrene bruker tegnspråk, blir de aller fleste barn som er født døve ikke eksponert for et tegnspråk før døvheten blir diagnostisert,
noe som ofte skjer etter skolestart. Språkforsker Rachel Mayberry og hennes kolleger (Mayberry 1993, Mayberry, Lock, & Kazmi 2002, Mayberry og Kluender, 2018) foretok en rekke undersøkelser over flere år
for å finne ut om språkutvikling hos døve som hadde vært eksponert for førstespråk etter tidlig barndom.
Kort oppsummert, viste forskning følgende:
Alderens betydning for andrespråkstilegnelse?
Vi har hittil drøftet alderens betydning for førstespråkstilegnelse. Hva sier forskning om alderens betydning for andrespråkstilegnelse? Mange av oss har
kanskje erfart at minoritetsspråklige som har vært eksponert for norsk fra barnehagealder, snakker som innfødte talere av språket, mens de som som kom hit i
voksenalder har en aksent og at talespråket deres preges ofte av grammatikalse feil. Forskning om alderens betydning for andrespråkstilegnelse kan være relevant for opplæring av minoritetsspråklige
elever som kommer til Norge i grunnskolealder, spesielt de som kommer hit i ungdomsskolealder. Slik forskning kan også være viktig for å vite hvordan nyankomne elevers språklige og kognitive ferdigheter i andrespråk bør kartlegges.
En av de første undersøkelser som systematisk forsøkte å kartlegge alderens betydning for andrespråkstilegnelse ble foretatt av språkforskere
Jacqueline Johnson og Elissa Newport i USA i 1989. Tre grupper kinesisk- og koreanskfødte studenter som hadde vært i landet i minst ti år deltok
i undersøkelsen. De ble testet for deres oppfatning av regler for setningsbygning på deres andrespråk, engelsk.
Resultatene viste at den første gruppen, som var mellom 3 og 7 år gammel ved ankomsten til USA, fungerte på omtrent samme nivå
som amerikanskfødte studenter. Den andre gruppen, som var mellom 8 og 15 år gammel ved ankomsten til landet, viste en progressiv forverring
i deres oppfatning av setningsbygning på engelsk med økning i alder ved ankomsten til landet. Den tredje gruppen, som var mellom 17 og 39 år gammel
ved ankomsten til USA, klarte seg dårligst. Det var stor spredning i deres prestasjoner og det var ingen sammenheng mellom deres oppfatning av setningsbygning
på engelsk og deres alder ved ankomsten til landet. Forskerne konkluderte med at alder spilte en viktig rolle mht. oppfatning av syntaktiske regler i andrespråket. (Johnson & Newport 1989).
Ved drøfting av resultatene fra undersøkelsen la Johnson og Newport (1989) fram to hypoteser: "The Maturational State Hypothesis" og "The Excercise Hypothesis". Ifølge den første hypotesen er menneskenes
kapasitet til å lære språk overlegen i tidlig alder, dette uansett om det er førstespråk eller andrespråk som skal tilegnes. Om denne kapasiteten ikke utnyttes eller oppøves i tidlig alder vil den
svekkes med modning. Ifølge den andre hypotesen vil evnen til å lære flere språk forbli inntakt gjennom livet dersom språkkapasiteten oppøves gjennom god språkstimulering i de første årene.
Siden det stort sett er enighet blant forskerne om at modningsendringer i hjernestrukturer fører til svekket evne til tilegnelse av førstespråk etter barndommen, vil vi her konsentere oss om forskning omkring "The Excercise Hypothesis" som dreier seg om hvordan tidlig eksponering til førstespråk påvirker andrespråkopplæring etter barndommen.
I 2002 foretok Mayberry, Lock og Kazmi (2002) en undersøkelse for å granske om tidlig erfaring med et talespråk kunne lette etterfølgende tilegnelse av et tegnspråk. De testet to grupper av voksne som hadde
lært amerikansk tegnspråk (ASL) på skolen mens de var mellom 9 til 15 år gammel og hadde brukt ASL i ca. 20 år. Den første gruppen (n = 9) ble født hørende, hadde lært muntlig engelsk tidlig i livet, og
hadde senere måtte lære ASL etter å ha blitt døv som følge av virusinfeksjoner. Den andre gruppen (n = 9) var født døv og hadde lite erfaring med språk før de ble eksponert for ASL på
skolen. Begge gruppene ble testet for deres evne til å gjenkalle komplekse setninger i ASL. Testresultatene viste at døve voksne som hadde liten erfaring med språk tidlig i livet presterte betydelig svakere
enn voksne som hadde lært engelsk muntlig før de ble døve.
Mayberry, Lock og Kazmi (2002) undersøkte deretter om tidlig erfaring med et tale- eller tegnspråk letter etterfølgende læring av et tale- eller tegnspråk. De testet tre grupper av voksne
som hadde lært ASL eller engelsk på skolen i alderen mellom 4 og 13 år og som hadde brukt språket i over 12 år. Den første gruppen ble født døv og hadde lite språkerfaring før de ble eksponert for ASL på skolen.
Den andre gruppen ble ogå født døv, men hadde blitt eksponert for ASL siden spedbarnsalder. Den tredje gruppen ble født hørende og hadde vært eksponert for ulike talespråk i spedbarnsalderen (urdu, fransk,
tysk, italiensk eller gresk) før de begynte å lære engelsk på skolen. Igjen viste resultatene at de døve og hørende voksne som hadde vært eksponert for et tegnspråk eller et talespråk tidlig i livet presterte betydelig bedre på sitt andrespråk, ASL eller engelsk,
enn de døve voksne som hadde liten erfaring med språk tidlig i livet. Forfatterne konkluderte med at tidlig eksponering til førstespråk var nødvendig, men ikke tilstrekkelig, for vellykket andrespråkslæring. Ifølge forfatterne viste
resultatene at evnen til å lære språk oppstår fra et samspill mellom tidlig hjerneutvikling og språkerfaring:
"Our results show that the ability to learn language arises from a synergy between early brain development and language experience, and is seriously compromised when language is not experienced during early life. " (Mayberry, Lock og Kazmi, 2002)
I en artikkel som oppfordret til nytenking omkring den kritiske perioden for språktilegnelse mente Mayberry og Kluender (2018) at "The Exercise Hypothesis" var av avgjørende betydning
for andrespråkstilegnelse. Ifølge dem fantes en kritisk periode for førstespråkstilegnelse, men ikke for andrespråkstilegnelse. Dette fordi alderseffekter av andrespråkstilegnelse kunne
forklares med andre variabler, slik som kvaliteten på språklig input i både første- og andrespråk. De henviste blant annet til forskning som viser at enkelte som har tilegnet seg sitt
andrespråk etter barndommen har oppnådd innfødt-lignende ferdigheter i språket.
Artikkelen skapte mye debatt og uenighet mellom forskerne. I sine kommentarer til Mayberry og Kluenders artikkel tok de svenske lingvistene, Abrahamsson (2018) og Hyltenstam (2018),
et standpunkt for "The Maturational State Hypothesis" i andrespråkstilegnelse. Deres egen forskning, basert på en detaljert og grundig språklige analyse, hadde vist at voksne innvandrere som tilsynelatende snakket flytende svensk, ikke hadde en morsmålslignende kompetanse i språket,
og at en slik kompetanse var også svært uvanlig blant de som hadde blitt eksponert for svensk i tidlig alder. (Abrahamsson og Hyltenstam 2009).
Elissa Newport (2018), språkforskeren som hadde medforfattet den første systematisk kartlegging av alderens betydning for andrespråkstilegnelse, mente at både første- og andrespråkstilegnelse har kritiske
periodeeffekter, men at disse er mildere og dempes av andre variabler når et førstespråk allerede er tilegnet tidlig i livet.
Lydia White (2018) tok utgangspunkt i hypotesen om "interspråklighet" som et eget språksystem som utvikles blant voksne andrespråksinnlærere (Selinker 1972). Hun hevdet at målsetting med andrespråksopplæring ikke skal være at andrespråksgrammatikk skal bli lik førstespråksgrammatikk. Ifølge henne kunne en slik målsetting lett føre til en oppfatning om at det er noe mangelfult i språket til
talerne av andrespråket. Selv om interspråklige grammatikker avviker fra grammatikker til morsmålsbrukere, er de ikke mindre systematiske og bør vurderes på egne premisser, mente hun.
"...it is important to bear in mind that the acquisition task involves coming up with a linguistic system that allows the learner to use the L2 (in comprehension and production). The task is NOT to arrive at a grammar identical to that of a native speaker...While interlanguage grammars may differ from those of native speakers, this does not make them defective or any less systematic than a native speaker grammar. " (White 2018)
Fundamental Difference Hypothesis
Vi har tidligere hevdet at universell grammatikk (UG) og en medfødt språktilegnelses- mekanisme (LAD) er grunnen til at småbarn, uten unntak og meget raskt, tilegner seg språk.
Dette i en alder hvor de kognitivt sett er svært umodne. Samtidig ser forskning ut til å bekrefte at evnen til språktilegnelse svekkes etter barndommen. Dette som følge av modningsendringer
i hjernestrukturer som brukes for å lære språk. Det at morsmåls-lignende kompetanse i andrespråk bare kan oppnås av svært unge barn, kan tyde på at modningsbegrensninger også gjelder for andrespråkstilegnelse.
Spørsmålet om en kritisk periode for språktilegnelse er nært knyttet til spørsmålet om tilgang til universell grammatikk (UG) i andrespråkslæring.
Dersom det er riktig at evnen til språktilegnelse svekkes etter barndommen vil det innebære at UG ikke lenger er tilgjengelig for språktilegnelse etter den kritisk periode tar slutt, det vil
si etter tidlig tenåringsalder. Den mest kjente hypotesen som tar utgangspunkt i at UG eksisterer, men at voksne andrespråksinnlærere kun har indirekte tilgang til den, er Bley-Vromans Fundamental
Difference Hypothesis (Bley-Vroman, 1989). Vi vil i det følgende utdype noen sentrale ideer i denne hypotesen. Selv om Bley-Vromans utgangspunkt er voksne andrespråksinnlærere, er hypotesen også relevant for å
forstå andrespråksinnlæring i ungdomsskolealder.
Bley-Vromans utgangspunkt er at sinnet er modulært og at det eksisterer et domenespesifikk språkfakultet (UG) som er av avgjørende betydning for tilegnelse av førstespråk. Ifølge ham har voksne
innlærere av andrespråk ikke lenger full tilgang til UG. I motsetning til barn, er ikke voksne i stand til å sette parameterne i UG til andre verdier enn de som er nedfelt i deres førstespråk (L1).
Følgelig kan første- og andrespråkstilegnelse empirisk sett betraktes som to forskjellige prosesser:
Førstespråkstilegnelse er avhengig av UG som en medfødt språklig kunnskapsbase og et sett med domenespesifikke læringsprosedyrer.
Andrespråkstilegnelse er avhengig av innlærerens førstespråk som en språklig kunnskapsbase og et sett med domenegenerelle læringsprosedyrer, slik som hypotesetesting,
induktiv og deduktiv resonnering, analogi, etc.
Forskjellen mellom første- og andrespråktilegnelse har viktige konsekvenser for både sluttresultatet og læringsutfallet av andrespråkstilegnelse:
Sluttresultat: For å tilegne seg morfosyntaktiske strukturer i andrespråket vil andrespråkselever bli nødt til å bruke domenegenerelle kognitive læringsstrategier.
Det domenegenerelle kognitive apparatet er imidlertid ikke spesielt utviklet for språklæring. Følgelig vil en fullstendig kompetanse i andrespråk sjeldent oppnås.
Læringsutfall: Førstespråk, heller enn UG, vil fungerer som kunnskapsbase ved andrespråkstilegnelse. De enkelte elevenes ferdigheter i førstespråk vil dermed være av avgjørende betydning
for utvikling av ferdigheter i andrespråk. Siden ferdigheter i første språk kan variere fra elev til elev vil utfallet av andrespråkstilegnelse være lite enhetlig.
Bley-Vromans hypotese om at voksne som oppnår en innfødt-lignende grammatisk kompetanse på sitt andrespråk vil nødvendigvis ha gode verbale ferdigheter på sitt førstespråk, ble bekreftet av en
undersøkelse foretatt av DeKeyser (2000). DeKeyser fant at ungarsktalende i USA som hadde tilegnet seg engelsk etter fylte 16 år og som skåret høyt på grammatikktesten i engelsk (L2), også skåret høyt på
en verbalanalytisk evnetest på ungarsk (L1). Følgelig mener Bley-Vroman at førstespråket som kunnskapsbase for andrespråkstilegnelse er et uvurderlig hjelpemiddel for andrespråkselevene ettersom det inneholder
de fleste av universelle egenskapene til språk som er spesifisert i UG.
The Common Underlying Proficiency Model
Viktigheten av førstespråk i andrespråkstilegnelse understrekes også av
«The Common Underlying Proficiency»-modellen for tospråklighet utviklet av Jim Cummins (1979, 1983, 2000). Modellen antar at L1 og L2 som ferdigheter er atskilt på overflatenivå, men deler visse
abstrakte universelle prinsipper og begrensninger på det dypere nivået. Hypotesen påstår at å bli dyktig i L2 krever vellykket overføring av ferdighetene, kunnskapene og begrepene fra L1 til L2.
Cummins (2001) skriver følgende om morsmålet betydning for andrespråksopplæring:
The level of development of children's mother tongue is a strong predictor of their second language development...Children's knowledge and skills transfer across languages from the mother tongue they have learned in the home to the school language. From the point of view of children's development of concepts and thinking skills, the two languages are interdependent. " (Cummins, J. 2001)
Lesere som ønsker en grundig oversikt og analyse av Cummins terskel hypotese og teorien om språkenes gjendigavhengighet anbefales å lese Knut Erik Aagaards (2010) doktorgradsavhandling "Den språklige faktoren".
Tilrettelegging av språkopplæring for nyankomne minoritetselever
Ifølge Lenneberg ( 1967) kjennetegnes biologisk styrt atferd av følgende egenskaper:
Av språkforskning som vi hat gått gjennom virker det som om følgende tre grammatiske komponenter av menneskenes språk mest av alt fyller kriteriene for biologisk styrt atferd:
Den optimale alderen for å tilegne de grammatiske komponenter av språk, uten å bli instruert i reglene, er fra 0 - 7 år.
Dette er tilfellet uansett om det er førstespråk (L1) eller andrespråk (L2) som skal tilegnes. Etter dette, fra alderen 7 til 17 år og utover, svekkes
evnen til å tilegne seg grammatikken i både første- og andrespråk. Når det gjelder andrespråkstilegnelse, blir imidlertid denne svekkelsen mildere når et førstespråk allerede er tilegnet tidlig i livet.
I tillegg til disse grammatiske komponentene, har språk også et annet viktig aspekt, leksikonet – lagret av ord i språket. Det virker som om evnen til å tilegne seg språkets leksikon svekkes i mindre grad med alder
enn de grammatiske komponentene av språket. Psykolog Susan Curtiss som i 7 år fulgte språktvikling til Genie, jenta som begynte å få opplæring i sitt morsmål i 13 1/2 års alder, skrev at Genie
raskt tilegnet seg en «relativt velutviklet semantisk evne». Curtiss beskrev Genie semantisk utvikling som følgende:
Men på den andre siden forteller Curtiss at Genie klarte aldri å heve seg over en «primitiv syntaktisk og morfologisk evne». Hun slet med å sette ordene sammen i riktig rekkefølge i setninger. Hun forstod for eksempel ikke hvordan hun ved å endre ordstillingen i setningen ”Det er en hund”
kunne stille et spørsmål ” Er det en hund?”, dette til tross for mye trening.
Forskning foretatt av Mayberry og hennes kolleger konkluderer også med at elever som lærer sitt førstespråket etter barndommen har lett for å lære leksikalse elementer (ord for substantiver, verb, adjektiver osv.), men vansker med komplekse aspekter ved grammatikken i språket.
Hva slags implikasjoner har slike forskningsfunn for opplæring av henholdsvis grammatikkregler og leksikalske elementer i andrespråk for nyankomne minoritetselever. Etter vår mening vil det være mest hensiktsmessig
med en implisitt læring av grammatikken i andrespråk overfor elever som kommer hit i barneskolealder, og en eksplisitt læring av grammatikken i andrespråk overfor elever som kommer hit i ungdomsskolealder.
Anne Dahl, professor i engelsk språkvitenskap ved NTNU, sier følgende om forskjellen mellom implisitt og eksplisitt læring av språk:
Det er vanlig å skille mellom to hovedtyper av språklæring, nemlig eksplisitt og implisitt læring. Eksplisitt språklæring kan for eksempel gå ut på at man får forklart grammatikkregler eller betydningen av nye ord, gjerne med oversettelse til morsmålet. Implisitt språklæring, på den andre siden, foregår mer eller mindre automatisk og uten bevisst fokus fra eleven, og er basert på faktisk bruk av språket. Det aller viktigste elementet i implisitt språklæring er såkalt språklig input, det vil si eksponering for språket som skal læres. (Dahl 2015)
På grunn av ovennevnte gjennomgang av forskning om barns språkutvikling
mener vi å ha et godt empirisk grunnlag for å hevde at elever som nylig har ankommet Norge, bør kartlegges på sitt morsmål. Resultatene på morsmålsprøven kan
gi et meget godt prognostisk grunnlag for vurdering av utviklingen av ferdigheter i norsk som andrespråk, og følgelig også for tilrettelegging av fagopplæringen.
Informasjonsbearbeiding - årsaker til svak fungering på kognitive prøver
Vi har tidligere konstatert at manglende domenespesifikk kunnskap var årsaken til at vai-folket uten skolegang hadde vansker med å forklare grammatiske feil i setninger på
språket som de muntlig behersket. Vi vil nå hevde at manglende domenespesifikk kunnskap er årsaken til svak fungering på de aller fleste kognitive oppgaver - uansett om
det er forsøkpersonenes "generell intelligens" eller deres korttidsminne/arbeidsminne som testes.
Hvordan kan vi påstå noe slikt? I de siste årene har det blitt forsket mye på hvordan eksperter kontra nybegynnere
løser problemer innenfor et domene. Slik forskning har konsekvent vist at eksperter presterer på et mye høyere nivå enn nybegynnere på minneprøver fordi de har
et stort lager domenespesifikk kunnskap lagret i langtidsminne som de bruker for å huske og løse problemer innenfor domenet. Men dette betyr ikke at de generelt
sett har en bedre minnekapasitet eller generelt sett er bedre på problemløsningoppgaver enn nybegynnere. Psykolog William Chase og statsviter Herbert Simons klassiske
undersøkelse fra 1973 viser klart at forskjellene i prestasjon mellom eksperter og nybegynnere forvinner når begge grupper bes om å huske enheter som ikke kan relateres
til tidligere kunnskap.
Tre grupper sjakkspillere fikk se et sjakkspill som var i gang i fem sekunder. På sjakkbrettet fantes 26 av 32 mulige brikker, alle plassert i sine autentiske stillinger.
Umiddelbart etter visningen ble spillerne utstyrt med et tomt brett og ett sett med sjakkbrikker. De fikk instruksjon om å plassere brikkene i nøyaktig samme posisjoner som de
hadde sett på spillet. Den første gruppen, som var sjakkmestere, klarte å plassere 16 brikker i riktige posisjoner. Den andre gruppen, som ikke var eksperter i sjakk, men som
hadde relative gode ferdigheter i spillet, klarte å plassere 8 brikker i riktige posisjoner. Den siste gruppen som var nybegynnere i sjakk klarte å plassere bare 4 brikker i riktige posisjoner.
I undersøkelsens andre fase ble de samme brikkene plassert i ikke-autentiske posisjoner på sjakkbrettet, dvs. i posisjoner som ikke var i samsvar med reglene for sjakkspill. Under disse
omstendigheter forsvant forskjeller i gjenkallingsevne mellom de tre gruppene. Samtlige spillere klarte å plassere bare 3 til 4 brikker i sine riktige posisjoner. (Chase og Simon, 1973).
I den først fasen av undersøkelsen, var omfanget av domenespesifikk sjakkkunnskaper lagret i langtidsminne avgjørende for hvor mange brikker deltakernes klarte å plassere i riktige posisjoner.
I den andre fasen av undersøkelsen, der sjakkkunnskaper ikke lenger var relevant, måtte deltakerne bruke sin domenegenerell kunnskap, det vil si kunnskap som er innholdsfri, til huske plasseringen av brikkene.
Følgelig forsvant forskjeller i gjenkallingsevne mellom de tre gruppene.
På samme måte viser forskning at eksperter på dataprogrammering overgår nybegynnere når det gjelder å kunne lese og rekonstruere et dataprogram fra minnet, men ikke når det gjelder å huske
en tilfeldig liste med programmeringskommandoer. Slik forskning bekrefter at ferdighetene som kreves for problemløsning i et domene (som sjakk, programmering, eller fysikk) ikke er det samme som kunnskapen
og ferdighetene som kreves for problemløsning i et annet domene, for eksempel essayskriving (Mayer, 2002).
Barneeksperter kontra voksne nybegynnere
Fram til 1978 hadde resultater fra minneforskning konsekvent vist at voksne og eldre barn har et større minnespenn enn yngre barn, dette uansett hvilke kunnskapsdomene
eller stimulusmateriale de ble testet på. Det ble antatt at det var tre faktorer som påvirket hukommelsesutvikling og som var årsaken til at voksne og eldre barn husket flere
informasjonsenheter enn yngre barn: strategier, kapasitet og kunnskap.
Strategier: Voskne og eldre barn husker flere informasjonsenheter enn yngre barn (tall, bokstaver, setninger osv.) fordi de har utviklet strategier for hvordan de mer
effektivt kan beholde informasjon i minne, for eksempel gjennom repetisjon, omkoding eller gruppering av enhetene i større enheter. (Miller, 1956)
Kapasitet: Voksne og eldre barn husker flere informasjonsenheter enn yngre barn fordi arbeidsminnets kapasitet til å beholde og bearbeide informasjon i minne økes med økning i alder (Baddeley, Thompson og Buchanan 1975).
Kunnskap: Voksne og eldre barn husker mer enn yngre barn fordi de har en større kunnskapsbase – de har flere begreper og relasjon mellom begreper i sitt semantiske minne som de kan bruke for å huske flere informasjonsenheter. (Markman, 1973)
I 1978 foretok Michelene Chi en undersøkelse for å finne ut i hvilken grad den tredje faktoren, kunnskap, påvirket minnespenn uavhengig av de første to aldersrelaterte faktorene. I likhet med Chase og Simons undersøkelse fra 1973,
brukte Chi minne for sjakk posisjoner for å teste den relative påvirkning som kunnskap kontra alder har på minnespenn. To grupper deltok i undersøkelsen. Den første
gruppen var «barneeksperter» i sjakk. Gruppen besto av seks barn rekruttert fra en lokal sjakkturnering. Barna gikk i 3. klasse til 8. klasse. Gjennomsnittsalderen deres var
rundt 10,5 år. Den andre gruppen besto av voksne som var forskningsassistenter og avgangsstudenter fra et pedagogisk forskningssenter. Alle voksne kunne spille sjakk,
men var relativt sett nybegynnere i spillet.
To oppgaver ble brukt til å teste minne for sjakkposisjoner: umiddelbar gjenkalling og gjentatt gjenkalling.
I den umiddelbare gjenkallingsoppgaven ble deltakerne vist en sjakkposisjon i 10 sekunder og måtte umiddelbart plassere brikkene i nøyaktig samme posisjoner som de hadde sett på spillet. I den gjentatte gjenkallingsoppgaven ble deltakerne igjen vist en sjakkposisjon i 10 sekunder.
Hvis de ikke klarte å reprodusere hele brettet riktig første gang, fortsatte forsøkene til en perfekt prestasjon ble oppnådd. Resultatene viste at barneekspertenes umiddelbare gjenkalling
for sjakkbrikkenes posisjon var overlegen voksnes umiddelbare gjenkalling (9,3 mot 5,9 sjakkbrikker). Det samme mønsteret av resultater ble oppnådd i den gjentatte gjenkallingsoppgaven. Det tok barneekspertene i
gjennomsnitt 5,6 forsøk for å plassere alle sjakkbrikkenes i riktige posisjoner, mens voksne tok 8,4 forsøk. Chis undersøkelse er viktig fordi den demonstrerte med all tydelighet at kunnskapsmengden er
viktigere enn aldersrelaterte faktorer når det gjelder prestasjon på minneoppgaver.
Chi mfl. (1981) har foretatt flere undersøkelser for å finne ut hvordan nybegynnere og eksperter løser prøver innen fysikkfaget. De fant at nybegynnere går inn i fysikkundervisningen
med en eksisterende, veldefinert kunnskapsbase som de har hentet fra sine hverdagserfaringer. De baserer sin representasjon og tilnærming på problemets bokstavelige trekk. Eksperter er derimot bedre problemløsere på grunn av
den store mengden domenekunnskap og en dypere forståelse av emnet. Ekspertise er et resultat av mange år erfaring. Eksperter vet mer enn nybegynnere, deres kunnskap er bedre organisert og integrert,
de har bedre strategier for å få tilgang til kunnskap og hvordan de skal bruke den.
Barn med skolegang kontra voksne uten skolegang
Ovennevnte analyse av hvordan nybegynnere og eksperter løser prøver innen fysikkfaget kan også brukes til å forklare forskjeller i prestasjon på problemløsningsoppgaver mellom forsøkspersoner som har skolegang og
forsøkspersoner som ikke har skolegang. Voksne uten skolegang bruker sine hverdagserfaringer til å tilnærme seg problemet de står overfor, mens elever som går på skole bruker kunnskapen som de har ervervet seg gjennom mange års skolegang - kunnskap
som følgelig er bedre integret og organisert i et begrepssystem - til å løse samme problem. Nedenfor er et eksempel på forskning som viser hvordan utdanning påvirker kognitiv utvikling.
Forskningen ble utført av Sharp m. fl. (1979) i rurale Yucatan, Mexico, primært med Maya og Mestizo-forsøkspersoner i alderen fra omtrent 10 til 56 år.
20 skoleelever som gikk i 3., 6., og 8. klasse og 47 maya-talende voksne uten skolegang deltok i undersøkelsen. Bilder av 20 vanlige gjenstander som kunne deles opp i 4 kategorier ble spredt på et bord foran hver forsøksperson:
Hver forsøksperson ble først bedt om å navngi gjenstandene på bildene, og deretter å sortere gjenstandene som de mente hørte sammen i grupper. Resultatene viste at voksene uten skolegang hadde en tendens til å kategorisere gjenstandene på grunnlag av gjenstandenes funksjon, mens elever som gikk på skole hadde en tendens til å kategorisere gjenstandene på grunnlag av gjenstandenes egenskaper. Sorteringen av gjenstandene etter gjenstandenes funksjon avtok med økning i antall års skolegang blant respondentene. Voksne uten skolegang fungerte på nivå med tredjeklassingene. Sharp m.fl (1979) sier følgende:
"For the category "clothing," virtually all sorting is within-category for all the population groups. But for the remaining categories there is a tendency to combine members of one category with members of another in ways that strongly suggest a functional basis for categorizing. This functional sorting decreases with increasing educational experience. Thus, for example, the noneducated adults are more likely to place a food item and a utensil together than they are to put two food items or two utensils together in a particular grouping. ....the data do suggest that increased educational experience increases the application of taxonomic category information to the explicit categorization of objects. " (Sharp m. fl. 1979 pp. 17-18)
En bedre start
Det er grunn til å anta at også ved en umiddelbar gjenkalling av informasjon, får vårt korttidsminne/arbeidsminne drahjelp av domenespesifikk kunnskap lagret i langtidsminne. Nedenfor presenterer vi resultater på en av prøvene som ble brukt for å kartlegge språkferdigheter hos barna som deltok i prosjektet "En bedre start". (Loona, 1996).
En bedre start var et toårig undervisnings- og forskningsprosjekt som tok sikte på å gi et parallelt tilbud om alfabetisering og språkopplæring til faglig svaktfungerende
minoritetselever og til den av deres foreldre som hadde lavest utdanning. 12 barn og 8 foreldre med punjabi/urdu som førstespråk deltok i prosjektet. Barna i prosjektet var 8-9 åringer. Både barna og foreldrene
skulle få tilbud om 4 timer opplæring hver søndag. Ved prosjektets start ble språklige og kognitive ferdigheter til samtlige barn kartlagt.
Ingen av barna hadde knekt lesekoden, selv om de hadde over ett års skolegang bak seg.
For å tilrettelegge leseopplæring i prosjektet var det følgelig viktig å kartlegge barnas fonologisk kortidsminne. Barna fikk høre to setninger - en setning på norsk og en setning på urdu - og ble bedt om å gjenkalle setningene umiddelbart etter at å ha hørt dem.
Norsk: Anne Lene kom forbi, da var klokka ni.
Urdu: Do ya teen bachche, hote hain ghar mein acche.
Felles for begge setningene er at de har omtrent like lang artikulasjonsvarighet – dvs. at det tar ca. to sekunder å høre/gjengi hver av setningene, og at ingen av ordene
har mer enn to stavelser. Barnas gjengivelse av setningene ble skåret på følgende måte: Ordrett gjengivelse ga 3 poeng, ett ord feil ga 2 poeng, to ord feil ga 1 poeng, tre eller
flere ord feil ga 0 poeng. Resultatene, som presenteres i tabellen under, viste en slående kontrast mellom barnas evne til å gjengi setningene på henholdsvis norsk og urdu.
| En bedre start: Elevenes gjengivelse av setninger på norsk og urdu | ||||
| MB1 | ||||
| MB2 | ||||
| MB3 | ||||
| MB4 | ||||
| MB5 | ||||
| MB6 | ||||
| MB7 | ||||
| MB8 | ||||
| B1 | ||||
| B2 | ||||
| B3 | ||||
| B4 | ||||
| Gjennomsnitt | ||||
| Standard avvik | ||||
Resultatene viser etter vår mening hvordan domenespesifikk encyklopedisk kunnkap påvirker vårt kortidminne. Selv om vårt fonologiske minne er komponenten som
er spesialisert for oppbevaring og manipulering av informasjon i en fonologisk form, fungerer det ikke som et selvstendig system. Det får betydelige tilleggsstøtte
av leksikalske kunnskaper (ordkunnskap) lagret i langtidsminne.
Fenomenet, som kalles "leksikalitets effekt", medvirker ifølge psykolog Susan Gathercole til en betydelig økning i minnespennet for verbal informasjon
hos barn allerede i førskolealder. Det vil si at etter hvert som førskolebarn tilegner seg et større ordforråd på sitt morsmål medvirker det til økning i deres
fonologisk minnespenn. Men medvirkningen er indirekte. Det er ikke barnas kunnskap om ordenes mening som bidrar til forbedring i deres fonologiske minne, men heller deres kunnskap om
hvilke lyder kan kombineres på et språk, noe som kalles språkets fonotaks. Flere undersøkelser foretatt av Gathercole og hennes medarbeidere viser at barn er
flinkere til å gjengi flerstavelsers ikke-ord som lydmessig ligner på ord i deres morsmål enn å gjengi ikke-ord som lydmessig er meget forskjellige
(Adams & Gathercole, 1995; Gathercole 1997).
De aller fleste barna i prosjektet "En bedre start" hadde et svært begrenset ordforråd på norsk, noe som førte til
vansker med å gjengi setningen på språket. De hadde imidlertid ingen vansker med å gjengi setningen på urdu fordi de behersket språket godt. De var med andre ord,
eksperter på sitt morsmål, urdu, men relativt sett nybegynnere på andrespråket, norsk. Vi valgte derfor å gi dem begynneopplæring i lesing på urdu.
Domenegenerell kognitiv kunnskap har ofte blitt brukt som forklaring på forskjeller i prestasjon på ulike problemløsningoppgaver når domenespesifikk kunnskap holdt i langtidshukommelsen
kan gi en bedre forklaring på forskjellene. Hva så er domenegenerell kunnskap? Inhelder og Piaget (1958) bekrev domenegenerell resonnering som et anlegg som var å se på som "frigjort fra bestemt innhold".
Dette er ofte blitt forstått som en persons karakteristiske måte å oppfatte, tenke, resonnere, huske og løse problemer - noen bruker begrepet kognitiv stil, andre snakker om evnen til middel-mål-analyse og
enda andre vektlegger eksekutive funskjoner som planlegging, organisering, fokusering osv.
Utdanningspyskologene André Tricot og John Sweller (2013) har et annet perspektiv på domenegenerell kunnskap. De hevder at slik kunnskap er biologisk primær kunnskap som
ikke kan læres bort, fordi den allerede er blitt ervervet av barn lenge før de begynner å få opplæring på skolen. Det vil si at alle barn har en naturlig evne til å oppfatte,
tenke, huske og løse problemer og at disse evner utvikles tidlig, lenge før de begynner på skolen. Følgelig mener de at all pedagogisk relevant kunnskap tilegnet under opplæring på skolen er, og bare er, domenespesifikk kunnskap:
"Psychological studies of cognitive performance have been a focus of research for over 130 years. Paradoxically, much of that research emphasised generic or domain-general cognitive skills despite domain-specific knowledge held in long-term memory being arguably the most important factor, and possibly the only factor, determining acquired cognitive performance." (Tricot og Sweller, 2013 pp. 2)
Dersom Tricot og Sweller har rett, bør domenespesifikk kunnskap tilegnet gjennom skolegang påvirke resultater på intelligenstester. Det er imidlertid vanskelig å finne svar
på dette spørsmålet da intelligensmåling historisk sett alltid har blitt definert utelukkende på grunnlag av alder, uavhengig av skolegang. Ved å bruke begreper som generell intelligens,
g-faktor, mental alder, IQ osv. antas det at den uavhengige effekten av skolegang på intelligenstestresultater er ubetydelig og at intelligens innebærer en systematisk vekst i mental evne
fra spedbarnsalder til voksenalder.
For å finne svar på de differensielle effektene på intelligens av økning i alder versus økning i skolegang foretok Cahan og Cohen (1989) en undersøkelse som omfattet 11099
fjerde-, femte- og sjetteklassinger som gikk på 62 hebraiskspråklige offentlige grunnskoler i Jerusalem. Elevene ble testet på en blanding av 12 intelligenstester, deriblant Cognitive Ability Test (CAT)
og Standard Progressive Matrices (SPM). En egen metode, som de kalte for " between-grades model ", ble brukt for å analysere dataen og for å skille mellom effekten av økning i alder
fra effekten av økning i skolegang. De konkuderer som følgende:
"The results are unambiguous. First, they point to the general nature of the effect of schooling: schooling affects scores on all tests. Second, they point to the larger effect schooling has on verbal than nonverbal tests. Third, they point to schooling—rather than to other age-related factors—as the major factor underlying the increase of intelligence test scores as a function of age: for nine out of the 12 tests, the effect of 1 year of schooling is larger than that of 1 year of age. Moreover, in all these cases, the effect of schooling is about twice the effect of age" (Cahan og Cohen 1989 pp.)
Cahan og Cohen hevder at hvis det er riktig at skolegang påvirker resultater på intelligenstester, slik som deres undersøkelse viser, "straffer" aldersbaserte normer individer med mindre skoleerfaring. Videre hevder de at korrigering av denne skjevheten vil kreve
bruk av skoleeksponeringsvariabler ved normering av testene.
Straffer intelligenstesting barn som har mindre skoleerfaring også i Norge? Svaret er ja, ifølge pedagog og professor Joron Pihl (2010). Pihl hevder at intelligenstester, vanligvis WISC-R,
ble brukt på sterkt kritikkverdige måter overfor elever fra språklige minoriteter. Hun skriver: «I 51 prosent av sakene er det ingen refleksjon i den sakkyndige
vurderingen rundt testresultatene i lys av elevens flerspråklige bakgrunn, innvandringsbakgrunn, utdanningsbakgrunn eller transnasjonale oppvekstvilkår.» (Pihl, 2010 s. 148) Videre skriver hun at PPT vurderte en femtedel av
de språklige minoritetselevene som lettere psykisk utviklingshemmet.
Det er helt opplagt at psykometriske intelligenstester som WISC-R måler noe, men det er neppe elevenes "generell intelligens". Etter vår mening består slike tester som regel av spørsmål
og oppgaver hentet fra flere kunnskapsdomener. Elever som skårer høyt på WISC-R har ofte tilegnet seg faktakunnskaper og begreper innenfor mange kunnskapsdomener, mens elever
som skårer lavt på slike tester mangler ofte erfaring i alt unntatt noen få domener.
Alt i alt, kan vi si at de siste årenes forskning har ført til en stor endring i måten forholdet mellom kunnskap og resonnement forstås. Det som i 50-årene ble forstått som en generell 'resonneringsferdighet'
som kun var svakt knyttet til en mengde udifferensiert kunnskap, betraktes i dag å være avhengig av flere aspekter ved domenespesifikk kunnskap. Domenespesifikk kunnskap kan igjen deles opp i deklarativ kunnskap (å vite hva),
prosedyrekunnskap (å vite hvordan), skjematisk kunnskap (å vite hvorfor) og strategisk kunnskap (å vite når, hvor, hvordan kunnskap gjelder). (Shavelson, Ruiz‑Primo & Wiley 2005)
Med den ovennevnte diskusjon som utgangspunkt, vil vi understreke at TOSP-prøven ikke er en intelligensprøve eller en prøve
for å kartlegge elevenes domenegenerelle ferdigheter. Hensikten med prøven er å kartlegge elevenes tillærte encyklopediske
kunnskaper innen for rekke domener, dette på både på deres morsmål og norsk. Dette gjøres ved å kartlegge elevenes ferdigheter på fire sentrale områder i deres språklige og kognitive utvikling:
Informasjon, begrepsforståelse, vokabularutvikling og leseferdighet. Forhåpentligvis vil en slik tilnærming føre til at fokuset
rettes på elevenes læringsmiljø heller enn på elevenes individuelle evner.
Referanser: